Jeg vil rette et blikk mot tiden. Mer presist; et blikk mot tiden som idé og konsekvens og deretter litteraturens egenskap til å kunne trekke den tilbake, dvele ved den og om mulig reparere den. Så hva er denne tiden egentlig?
Vi lever i den og etter den, noen ganger for sent og andre for tidlig. Man kan spørre seg om vi noen gang kommer tidsnok eller har tid nok? Hvem husker vel ikke sine barndoms baderoms-besøk, undrende tittende ned på panelovnen der det sto EI SAA PEITTÄÄ som om det skulle være den helligste av skrifter.
Senere i livet finner man ut at betydningen naturlig nok var at den ikke skulle tildekkes; ja ovnen altså, ikke meningen, men der og da skapte setningen endeløse tanker og glimt inn i nye og ukjente verdener. Nå skal vi helst ha rukket å ha gjennomført dagens planer, som egentlig var gårsdagens planer fra dagen før innen lønsjtider, når middagen endelig blir satt på bordet kan det være det har blitt veldig sent.
Samtidig som man over rødvinsglasset i helgene snakker om tidsklemma som en klisjé, skal man ikke overse det faktum at antall sykemeldinger basert på lettere psykiske plager og utbrenthet, har økt fra 16358 tilfeller i 2001, til 38608 i 2011 (NAV: 2013). Har klisjeen blitt den reelle sykdomsmarkøren?
Livet er en elv
For 2500 år sider sa den førsokratiske filosofen Heraklit at livet er som en elv; man kan ikke stige ned til den samme elven to ganger, fordi både du og elven vil ha forandret dere i mellomtiden. Noen århundrer senere postulerte den franske filosofen og matematikeren Descartes: Jeg tenker, derfor er jeg. I hans tilfelle dreide det seg om å tvile ned til den minste substans, men også like mye om refleksjon – det å kunne forstå hva som foregår, følge prosessrekker og deretter trekke slutninger på bakgrunn av premisser og spørsmålstegn.
Da Gustave Flaubert ga ut Madame Bovary (1857) var det lett å oppdage tidsestetikken mellom linjene. Man blir ganske enkelt vàr en stillstand, eller en mangel på tid som en helt sentral tematisk figur. Det er nesten som om man med det blotte øyet kan se Flauberts digressive parabler brette seg ut i rommet, vandre spørrende rundt mens det med stilistisk nøyaktighet kun passivt observerer omgivelsene. Temporaliteten er med andre ord i absolutt nåtid; den skjer her og nå, mens du leser og ikke et sekund for sent.
[…] ikke Charles heller. Et drag i luften som kom fra undersiden av døren virvlet opp litt støv over gulvflisene; han så hvordan det danset bortover og hørte ikke annet enn blodets pulsslag i hodet, og i det fjerne kaklet en høne som la et egg et eller annet sted på gården”.
Gustave Flaubert
Den lange tre-leddede setningen, som er en personlig observasjon Charles gjør der han sitter henfallen i egne tanker, er en undring over tingenes naturlige bevegelse fra et sted til et annet. Utenom det visuelle i det virvlende støvet og det auditive i den kaklende hønen som legger et mulig egg, forgår observasjonen utelukkende innenfor Charles refleksive univers.
Den intetsigende og begivenhetsløse ferden støvkornet foretar seg forandres først fra å ha en romlig og ekstern karakter til å passere et indre mentalt busstopp, før den igjen farer ut og forsvinner ut på gården i et jevnt og sedat tempo. Det er en meningsløshetens undring, men likevel er den viktig for å forstå handlinger man selv foretar seg i det daglige.
Hva gjør vi, hvorfor gjør vi det og hvor lang tid vil det ta og løse det vi eventuelt skal gjøre? Ofte er det de enkleste ting som forkludres ved at sammenhengen går tapt i den økende arbeidsfrekvensen.
Marcel Proust opphevet tiden
I år er det hundre år siden Proust ga ut første bind av På sporet av den tapte tid, og der er tiden i høy grad er i fokus. Både som den rent fysiske realiteten i de nesten tre tusen to hundre sidene, men også den selvbiografiske livssyklusen som blir beskrevet nitidig. Prousts hovedverk kan sees på som en erindring flytende nedover tidens elv; et desillusjonert blikk på noe som ikke lar seg repetere, eller fremstå, i samme fordums prakt det en gang skinte av.
Og det er dette jeg finner så fascinerende med å lese Proust; han har satt seg fore å skulle oppløse selve tidens struktur eller, om mulig, innskrenke dens sjanser til utstrekning. Han bruker lange setninger og digresjoner for å beskrive øyeblikket mellom to sekundviseres slag; som om sekundviseren på lommeuret skulle ta et skritt frem bare for å hoppe tilbake å bli stående fristilt i midten.
Han setter ned tidens puls til adagio, bremser ned sansingene og lar oss oppleve en hendelse mens den skjer, svært detaljert og nøye beskrevet. Forfatteren og dramatikeren Samuel Beckett sier følgende om Proust: ”Med hans impresjonisme mener jeg hans a-logiske forhold til fenomenene med hensyn til deres persepsjonsrekkefølge og nøyaktighet. Han opplever dem før de er blitt forvrengt og gjort forståelig for å kunne presses inn årsaks- og virkningskjeden” (Beckett: 1930).
Og det er dette som er kjernen av den tidsstyrte virkeligheten; en kamp etter den perfekte lineære kausaliteten som Proust så mesterlig og abrupt stikker som en kjepp inn i eikene på hamsterhjulet vi befinner oss i ved å gi oss litterære universer vi kan få boltre oss i, dvele ved, undres over og le av. Kort sagt; for å få tiden til å stanse.
”Jeg moret meg med å betrakte disse karaflene som landsbyguttene pleide å senke ned i Vivonne for å fange små fisk; fordi de både var fylt av elven og samtidig selv var nedsunket i den, fordi de på én og samme tid var beholdere med gjennomsiktig sider som av stivnet vann og innhold som var dykket ned i en større beholder av flytende og rinnende krystall[…] (Proust: 2010)
Marcel Proust
Det hele gis da også en ekstra dimensjon når man vet at Proust skrev alle kapitlene samtidig. Han kunne altså finne på å redigere avslutninger på kapitler sent i boken samtidig som han endret på åpninger et annet sted. Fullstendig i kontroll; over tiden og over seg selv.
Å leve i øyeblikket
Det er en barnlig naivitet og nysgjerrighet i det å sette tiden på vent. Det og bare å registrere øyets eller tankenes lek over omgivelsene uten å ville endre på noe, men bare observere. I de siste årene har det dukket opp ulike former for oppmerksomhetstrening – mindfulness – det og skulle ha en bevisst tilstedeværelse eller et oppmerksomt nærvær i hverdagen.
Jon Kabat-Zinn introduserte denne typen meditasjon for tretti år siden, basert på gammel buddhistisk praksis. Den er livssynsnøytral og handler om å leve i øyeblikket. Det er gjort utallige studier over positivt og negativt stress, utskillelsen av kortisol og adrenalin og hva slags virkninger det har på organismen.
Samtidig som man kan dokumentere tilfredsstillende resultater ved å implementere mindfulness som en del av terapien ved psykiske lidelser, er det ikke noe mer annerledes utenfor de kliniske rommene. De samme teknikkene og prinsippene de bygger på, kan like gjerne benyttes i familiekontekster som mindful parenting eller i en klasseromskontekst. I det store og det hele koker det banalt nok ned til muligheten til å få tatt noen solide magedrag oksygen.
Å vise tiden fingeren
I Jeg forbanner tidens elv skildret Per Petterson valgene man gjør eller de man ikke gjør, men skulle ha gjort. Det handler om små avgjørelser med store konsekvenser eller omvendt, alltid i bevegelse, alt henger sammen; fortid, nåtid og fremtid veves inn i et intrikat mønster man kan kalle livet.
Spør deg selv; hva har jeg egentlig å tape på å vise tiden fingeren akkurat nå? Her kommer jeg til mitt poeng: jeg finner mitt oppmerksomme nærvær i litteraturen, det være seg skjønnlitteratur eller sakprosa, dikt eller dithyramber; og kanskje det er slik at man rett og slett må tilbake inn i estetikken for å få en pause. Av helsemessige årsaker viser nettopp empirien at den senker både hjertefrekvensen og åndedrettet, men mer viktig er at tiden forandrer karakter og det mentale rommet strekkes ut og åpnes opp.
Noen vil kanskje kalle meg håpløst filologisk, en romantiker med cellulose på hjernen uten begge føttene plantet i virkelighetens rasjonalitet. Mye mulig er jeg det også, men samtidig tenker jeg; er det så galt det da? Så dermed kaller jeg til apologi; en apologi for organiske medier som hverken sier bip eller går tom for strøm.
Først publisert i Pedagogisk Profil, Universitetet i Oslo. Se publikasjon
Legg igjen en kommentar