Anmeldelse: Mørkerom

Lyriker Ole Jørgen Hanssons nyeste diktsamling, «Mørkerom – en psykoterapeutisk prosess», er ute på eget forlag. Det har vært en lang prosess på flere måter, sier Hansson. Diktene har brukt tid på å sette seg, samtidig som de også har sprunget ut av en annen betydningstetthet i denne prosessen. «De har vokst på meg», sier han. De vokser fortsatt. Vi i Pedagogisk Profil har lenge hatt gleden av Hanssons poetiske krumspring, og det er med skrekkblandet fryd undertegnede tar på seg svømmebrillene og dykker ned i dette lyriske dypet.

I prologen til «Lyrical Ballads» av William Wordsworth og Samuel T. Coleridge definerte Wordsworth lyrikk som «the spontaneous overflow of powerful feelings». Han la vekt på et lyrisk jeg som ofte var sterkt og følende med en distinkt nærhet mellom utsigelse og motiv, eller sagt på en annen måte: et nært beslektskap mellom hvem som taler og hva det tales om. I en fortolkningsprosess er det i god litteraturkritisk ånd viktig å ikke projisere sin egen forståelse av teksten over på forfatterens intensjoner.

I Hans-Georg Gadamers «Sannhet og metode» argumenterer han for at fortolkning må skje i samtalens fullbyrdelsesform. «I samtalen kommer en sak til uttrykk som ikke bare er min eller forfatterens, men derimot en felles sak». Samtalen handler ikke om å leve seg inn i den andres tanker, men om å komme til en felles forståelse om saken. I den tekstlige fortolkningen er det teksten selv vi forstår, understreker han, og fortolkerens egne tanker er alltid involvert i gjenoppvekkingen av tekstens mening.

Omfang av diktsamlingen

Mørkerom er en samling på 37 dikt fordelt på tre deler som lyder navn som «Trang natt», «Pusterom» og «Morgenstund er tung i bunn». De er skrevet på frie vers, men man får likevel en fornemmelse av en typografi med en bestemt og gjenkjennelig form. Man aner også et rytmisk inntrykk, og dette fordi Hansson bruker og utnytter pausene på en forholdsvis systematisk måte. Motivet krystalliserer seg konkret som en erfaring der den lyriske utsigelsen, ekspressivt og subjektivt, nært skildrer jegets psykoterapeutiske ferd fra et mørkt kontinuum frem til en lysere, men fortsatt lett klaustrofobisk hverdag. Hansson skisserer en overordnet metafysisk reise som også blir stående som diktsamlingens hovedmotiv.

Tre dikt analysert

I «Trang natt» leser jeg:

Adamseplet

Jeg er ikke herre over tiden

Den gjør som den vil

Henger der stort sett avventende

Og lar seg ikke gripe så den kan kastes bort eller slås i hjel

Men klorer seg bare truende fast

i koala positur

Bak adamseplet

Intuitivt merker man seg at det i de ni verselinjene utstråles angst og usikkerhet, med svelgerefleksen på første rad. Det er noe umiddelbart gjenkjennelig som dukker opp på det tematiske og abstrakte planet; det å ikke ha kontroll over tiden. Denne gjenkjenneligheten skaper implisitt en kraftig nærhet i den lyriske utsigelsen.

I «Livets realitet» sier Hansson:

Noen ganger

er det bedre støtte å finne

i vonde drømmer

enn i gode venner

Det hviler en tung erkjennelse over jeget, som heller stoler på regelmessigheten i vonde drømmer enn i sporadisk vennskap. Et av kriteriene for lyrikk er korthet. Dette blir definitivt ivaretatt i denne lille illusoriske perlen, på samme måte som betydningstettheten etterlater flere tolkningsalternativer. Mye blir sagt i dette diktets meningsoverskudd.

Sisyfos

Jeg skriver om en rund ball

uten farger

som aldri stopper

som alltid triller bort

Inni den

utfolder jeg meg

En forbindelse til mytologien

Sisyfos var en konge i gresk mytologi som, for å ha røpet gudenes hemmeligheter, fikk en straff med å rulle en stein opp et fjell til evig tid, bare for å begynne på nytt når taket glapp. Tematisk kan det synes som om jeget speiler en ensomhet og anonymitet i det å være en ball uten farger som ruller avgårde. Et uforløst potensial som både er hindret av ballens avgrensende fysikk, og at den hele tiden ruller vekk fra det lyriske jeget i et endeløst strev etter noe som ikke vil materialisere seg til noe substansielt.

Også i dette diktet er selvrefleksiviteten til stede ved at det henvises til en skriveprosess med doble henvisningsfunksjoner. Det er en intertekstualitet i det å referere til tidligere verker samtidig som man dikter om reelle gjenstander i den fysiske verden.

Flere deler av samlingen

Diktsamlingens andre del, «Pusterom», foregår i ett helt dikt. Vi blir deltakende i en slags form for katarsis der motivet beskriver en forvandling i tilliten til jegets selv. Troen på sine egne skrevne ord i form av fysiske eller metafysiske lapper blir, som jeget sier, puttet i hodeputa og blir større og mykere for hver dag. Menneskers brudd og forgjengelighet er en avholdt tilnærming til den sentrallyriske tradisjonen, og Hansson følger malen til punkt og prikke.

«Morgenstund er tung i bunn» heter samlingens siste del, bestående av tjue dikt av varierende lengde. Ved første gjennomlesing bemerker motivet seg som mer lettbent enn de to foregående. Dette er noe som passer bra inn med den overordnede tematikken som vi tidligere har identifisert som en reise gjennom et ukjent terapeutisk terreng. Fra et mørkt dyp, der natten regjerer og jeget sodomerer sauene istedenfor å telle dem, til en oppvåknende og prøvende nysgjerrighet til livet/jeget.

Prosessen i diktsamlingen er fasettert på den måten at motivet, fra tittel til tematikk, har en helhet over seg som gir et solid og gjennomarbeidet inntrykk. Dette gir et handlingsforløp det er lett å ane konturene av, men som muligens går på bekostning av det subtile og usagte. Edgar Allan Poe postulerte i essayet «The Philosophy of Composition» at såfremt det er mulig, bør lyrikken se etter måter å fremstille en enhetlig og intens stemning. Og dette kan Hansson til fingerspissene; dette er hans fag. Avslutningsvis fire korte setninger som oppsummerer det eksistensialistiske gjennomgangstemaet:

En dråpe i havet

Sola stiger på himmelen

En dråpe løsner

fra båtripa

og faller som en stein

til havets bunn

Litteratur:

Først utgitt i Pedagogisk Profil, Universitetet i Oslo.