Et skjønnlitterært bidrag til julekalender om håp
Det er en underlig ting. Håpet. Vi kan ha det og vi kan miste det. En blanding av form og stoff ustanselig i endring, som silke under føttene eller bølgeblikk over hodet. Helt forskjellig, men enda så likt.
Inntil for noen generasjoner siden, på det massive slettelandskapet øst for Rapid City, og i tusenvis av år før det, hadde Sioux-folket lagt øret til marken hver sommer, da gresset lå grønt og saftig. De lå som sine fedre hadde gjort før dem. De lyttet etter hundretusener av dundrende hover på vei ned dalsøkket. Valgte bisonen en annen vei ville vinteren komme fort. Sommeren 1873, noen mil lenger opp, lå kadavrene i hauger. Europa var blitt umettelige på pels. Tålmodig lå de likevel, som de alltid hadde gjort. Stille. Håpet.
Det var dem Eva tenkte på da hun ble avbrutt. Du er håpløs! Mor tok med seg ekkoet ut portrommet og forsvant. Månen strakk seg uinteressert ned og berørte vinduskarmer og sykkelstativ, og da hun tittet opp dukket far inn bak gardinene.Eva la øret tilbake på søppelkassa og lukket øynene. Stille. Håpet.
Publisert 2017 i Julekalenderen til Ahus i Oslo. Tema var håp.