«Kebab til folket!», står det på skiltet foran ham. Han har sittet der siden klokka halv ni. Nå er den nesten tolv, og i koppen ligger det tjuefem kroner. Siden det er så kaldt har eksosen alliert seg med skodda. Den kommer krypende opp fra festningen, svinger elegant forbi Grev Wedels Plass og videre inn i Skippergata der han sitter på hjørnet i le bak skiltet.
Han har for lengst lært seg å skille mellom abstinens og frost. Det er to helt forskjellige opplevelser. Der frosten kun setter seg i musklene, går abstinensen mer grundig til verks. Den tar for seg hele kroppen, fra innerst i margfibrene til ytterst på neglene.
«Kan jeg få kjøpe et blad?». Hun er kanskje syv eller åtte, har rød frakk og en lue med ører på. «Kan jeg det?». Hun titter nysgjerrig på ham. Moren setter en haug handleposer på bakken og leter etter lommeboken. «Er det hundre?» Han åpner munnen for å svare. «Her har du hundre og femti, kjøp deg litt å spise også da». Smilet er som nysnø i januarsola. De får med seg et blad og vender nedover mot tigeren. Etter noen meter snur vesla seg og vinker. Han løfter en hånd tilbake og presterer et vagt smil som forsvinner like fort.
Ved siden av ham står det en pose med gullskrift og Steen & Strøm-logo. De må ha glemt den. Han titter etter dem, men gaten er fylt av hoder som beveger seg. Han blir sittende. Forsetter å speide nedover gaten et par sekunder før bestemmer han seg og går samme vei. Plassen er tom. «Faen! Hvor er de hen?» Så får han øye på dem bak parasollene i trappa. «Jeg har bare 125, men jeg har denne gaveposen også.»
I naboavlukket er det noen som pisser uten å skylle ned. Han trykker inn de siste to strekene på stempelet. Han ser for seg ansiktet hennes. Het hun Anne, det samme som datteren hans?
Først publisert i gatemagasinet =Oslo
Legg igjen en kommentar